Kjemisk institutt Send e-post
- Atommasse:
- 101,07
- Fase (ved 25 °C):
- Fast
- Smeltepunkt:
- 2334 °C / 2607 K
- Kokepunkt:
- 4150 °C / 4423 K
- Gruppe:
- 8
- Periode:
- 5
- Blokk:
- d
- Elektronkonfigurasjon:
- [Kr]5s<sup>1</sup>4d<sup>7</sup>
- Elektronegativitet:
- 2,2
- Tetthet (ved 25 °C):
- 12,41 g/cm³
Ruthenium
Rutenium er ett av de seks platinametallene.
De andre fem er platina, iridium, osmium, palladium og rhodium. Rutenium et av de sjeldneste metallene på jorda. Til tross for dette øker etterspørselen etter metallet stadig siden det blandt annet blir blir benyttet i elektronikkindustrien.
Anvendelser
Ruthenium benyttes delvis i elektronikkindustrien og delvis av kjemisk industri. Og behovet øker stadig.
I elektronikkindustrien blir rutenium benyttet i elektriske kontakter og i motstander på chips. Men ruthenium benyttes også i legeringer med platina og titan, og som overflatebelegg.
I Norge er ruthenium viktig fordi metallet inngår i den platina-baserte legeringen som benyttes som katalysator for fremstilling av nitrogenmonoksid fra naturgass. Norsk Hydro benytter denne prosessen som utgangspunkt for sin salpetersyreproduksjon.
Av ruteniumforbindelsene er rutheniumoksidet i industriell bruk. Dette oksidet legges nemlig på overlaten av titan-anoder som benyttes ved fremstilling av klorgass. Dette øker holdbarheten og korrosjonsbestandigheten til disse anodene.
I kroppen
Rutenium har ingen kjent biologisk rolle og de fleste forbindelsene er ikke giftige. Unntaket er oksidet rutheniumtetraoksid, RuO4, som er svært giftig ved innhalering. Men stoffet er altså svært svært sjeldent.
Navn
Navnet ruthenium er avledet av det latinske navnet på Russland; Ruthenia.
Historie
Historien om oppdagelsen av ruthenium er komplisert.
Tyske Osann var sannsynligvis den første som isolerte metallet. Han rapporterte at han fant tre nye grunnstoffer etter å ha løst opp platinamalm fra Russland i kongevann. Resten som ble igjen mente han inneholdt tre til da uoppdagede grunnstoffer. Ett av disse kalte han ruthenium. Mens de to andre grunnstoffene aldri ble verifisert, viste Karl Karlovich Klaus i 1840 at det virkelig var ett nytt grunnstoff som kunne utvinnes fra platinamalm. Klaus er ofte sitert som oppdageren av ruthenium. Men Klaus var seg bevisst Osanns oppdagelse, og beholdt Osanns navn for grunnstoffet, ruthenium. Svenske Berzelius hadde selv prøvd å isolere dette grunnstoffet uten å lykkes og var skeptisk. Men etter at Klaus hadde sendt prøver til Stockholm, ble den på den tiden ledende kjemikeren overbevist.
Forekomst
Man kan finne ruthenium gedigent. Men svovel og arsenholdige mineraler er viktigere.
Likevel er disse forekomstene svært begrensede. Lauritt, et rutheniumsulfid, er vanligst, men det finnes også rutheniumarsensulfider og ruthenium-nikkel arsenider av en viss betydning. Disse små forekomstene er uansett ikke drivverdige idag. Ruthenium produseres istedet som et biprodukt ved nikkel-raffinering i Ontario, Canada og i Sør-Afrika. Produksjonen pr år er på ca. 12 tonn, og man estimerer at verdensreserven ikke er større enn 5000 tonn.