35 Br Brom
Atommasse:
79,904
Fase (ved 25 °C):
Væske
Smeltepunkt:
-7 °C / 266 K
Kokepunkt:
59 °C / 332 K
Vis flere fakta
Gruppe:
17
Periode:
4
Blokk:
p
Elektronkonfigurasjon:
[Ar]4s<sup>2</sup>3d<sup>10</sup>4p<sup>5</sup>
Elektronegativitet:
2,96
Tetthet (ved 25 °C):
3,119 g/cm³
Vis færre fakta

Brom

Brom er et av to grunnstoffer som eksisterer som væske ved romtemperatur. Den tunge, dypt brunrøde væsken har en skarp lukt og er svært reaktiv. Væsken inneholder molekylært Br2.

Brom tilhører gruppen av grunnstoffer som vi kaller halogenene. Dette ordet er gresk og betyr saltdannerne. Dette viser til at disse grunnstoffene danner salter med de fleste metallene.

Anvendelser

Fjerner bly fra bensin

1,2-dibrometan.

Di-brom-etan, C2H4Br2, ble lenge tilsatt blyholdig bensin. Denne forbindelsen sørget for å redusere problemene med blyet ved forbrenningen i motoren. Behovet for denne forbindelsen har imidlertid avtatt betraktelig fordi fler og fler land forbyr bensin med bly. Andre organobromforbindelser benyttes også utstrakt; som pesticider, i brannslukningsapparater og som brannhemmende stoffer i tekstiler og plast.

De såkalte bromerte flammehemmerne er meget omdiskuterte. Flere av disse er svært giftige for vannlevende organismer. Faren er langt mindre for mennesker, men ved gjentatt eksponering kan det se ut til at de kan føre til leverskade. Hvorfor benyttes så disse stoffene? Jo, for å redusere brannfaren.

Bromerte flammehemmere finnes først og fremst i importerte ferdigprodukter. De brukes primært i plastkomponenter i elektriske og elektroniske produkter, for eksempel i kretskort, PC-eksteriør, kontakter og brytere, men de finnes også i gjenstander som tepper og sofaer. Selv om disse kan ha skadelige effekter for både helse og miljø, redder de samtidig hvert år mange liv ved at ilden ikke så lett får tak. Avveiningen mellom umiddelbare positive effekter og mer langsiktige negative effekter er vanskelig.

Dibrommetan i halogenpærer

Foto: Colourbox

Halogenpærer inneholder dibrommetan. Wolfram i glødetråden damper kontinuerlig av. Dette ville gi pærene relativt kort levetid om det ikke var for at pærene inneholder denne gassen. Wolframatomer avsatt på innsiden av pæren reagerer med gassen og danner en wolfram-brom forbindelse som dekomponerer på wolframtråden fordi denne er svært varm. Wolfram avsettes dermed og vi får således et indre wolfram-kretsløp i pæra.

Metylbromid

Store mengder metylbromid har siden 1950-tallet blitt sprøytet utover jordbruksarealer for å ta knekken på insekter, bakterier og sopp. Det ble rundt 1990 benyttet i størrelsesorden 50 000 tonn av dette kjemiske stoffen årlig for dette formålet. Mest effekt har dette hatt på tomater, selleri, salat og jordbær. Problemet er at denne forbindelsen skader ozonlaget, og stoffet skal derfor fases ut. I følge Montreal protokollen skal methylbromid ikke produseres etter 2010.

Forbindelsen er likevel ikke ”menneskeskapt” i seg selv. Stoffet produseres også i skogbranner og av plankton, men da i helt andre størrelseordner.

Keiserlig fiolett - purpur

Venstre: Murex brandaris (fiolett). Høyre: Murex trunculus (kongeblå). Foto: Paul Monfils.

 

Det var ikke bare krydder, edelstener og kostbare stoffer som ble transportert langs silkeveien til det fjerne østen. Også fargestoffer var verdifulle, og noen spesielle farger med god holdbarhet var spesielt ettertraktet. Keiserlig fiolett eller purpur var et slikt fargestoff. Det ble laget fra en væske ekstrahert fra sjøsneglen murex brandaris. Prosessen var lang og arbeidskrevende og prisen deretter. For å produsere ett gram av fargestoffet gikk det med så mye som 8 000 snegler. I perioder var derfor dette fargestoffet dyrere enn gull og sølv, og på mange måter representerte dette den første kjemiske industrien.

Fiolette farger var ettertraktet, og ulike kulturer rundt omkring i verden eksperimenterte med fiolette fargestoffer laget av snegler som lignet murex brandaris. Det er funnet rester etter produksjon i Qatar, rundt middelhavet og i Amerika, og allerede 1000 år før kristus startet Fønikerne handel med purpurfargede stoffer. Fargen var ikke bare klar og flott, men også holdbar. Fargen på gamle stoffer funnet i utgravinger er fortsatt klare og gode. Kvaliteten og prisen sørget for at fargen var spesielt populær blant eliten. I romerrikets tid var fargen reservert for keiserens familie, religiøse ledere og for øvrig ”de nobleste av de noble”.

Det tok mange hundre år før man fant ut at grunnstoffet brom var sentralt i dette fargestoffet. I 1909 klarte den Tyske kjemikeren Paul Friedländer å fremstille 1.4 gram av pigmentet fra kjertlene til 12000 snegler. Analysene viste overraskende nok at virkemolekylet inneholdt brom. Den viktigste komponenten var en forbindelse som kalles 6, 6’-dibromindigo, og dette stoffet var allerede blitt syntetisert i laboratorier 3 år tidligere. I dag kan stoffet lages syntetisk på en enkel og effektiv måte, og prisen er dermed redusert betraktelig.

Sølvhalider og fotografering

Foto:Colourbox

AgBr ble som AgCl og AgI lenge brukt ved fotografering. Kobberplater ble dekket med en smørje av gelatin som inneholdt godt fordelte små sølvhalidpartikler. Når oppfinnelsen ble gjort i 1839 var det kloridet og iodidet som ble brukt, men fra 1885 ble teknikken utbedret ved at disse stoffene ble erstattet av bromidet.

Når disse partiklene ble utsatt for lys ble det frigjort elektroner som reduserte sølvionene til sølv. Sølvet dannet partikler og dermed ble lyse partier i et bilde mørke. Vi fikk negativer. Disse ble så i neste omgang fremkalt. Negativene ble belyst og dermed gjenspeilet det endelige bildet motivet.

En lignende prosess ble lenge benyttet i solbrilleglass som endrer farge med lysets intensitet. For å lage dette glasset, tilsatte man sølvforbindelser, gjerne bitte små partikler av sølvhalider (som AgBr), sammen med ørsmå mengder kopper. Partiklene er så små at de ikke synes – de er altså transparente for vanlig lys. UV-lyset fra sola gjør at kopperatomene gir fra seg elektroner, og disse blir fanget av sølvionene, som dermed blir til sølvatomer som samles på overflaten av partiklene.

Da blir partiklene til små prikker som absorberer synlig lys, og dermed blir glasset mørkere. Når sollyset forsvinner, skjer den motsatte reaksjonen: Kopperet får elektronene sine tilbake, sølvatomene går tilbake til sølvkationer, og glasset blir klart igjen.

I kroppen

Brom er svært reaktivt og dermed svært giftig. Dampen angriper lunger og øyer. Så lite som 100 milligram er dødlig.

Bromider (forbindelser med brom i okstrinn -I) er mindre giftig, men fortsatt stoffer som skal behandles med omhu. Stoffet er giftig, bare dosen er stor nok. Men dødelig dose er flere gram.

I mindre konsentrasjon reduserer disse forbindelsene menneskets mentale aktivitet og også sexlysten. Denne effekten ble på 1800-tallet benyttet til å behandle nervøsitet og også epilepsi.

Navn

Navnet er avledet fra det greske ordet bromos som betyr stank.

Historie

Antoine-Jerome Balard.

Franske Antoine-Jerome Balard isolerte en organsje-rød væske da han i 1826 behandlet restene av saltlake med klorgass. Han foreslo navnet muride da han offentliggjorde oppdagelsen. Dette navnet hadde opphav i at det fantes et naturlig dypt fiolett fargestoff som ble kalt murex. Det franske akademiet som mottok publikasjonen likte ikke navnet og foreslo istedet brom.

Men Balard var nok ikke den første likevel: En student i Heidelberg hadde nemlig isolert grunnstoffet et år tidligere. Carl Löwig utvant brom fra en mineralvannskilde. Men han fulgt ikke opp dette med videre studier, og dermed var det Balard som fikk æren.

Fremstilling

Etter oppdagelsen av brom i 1826 ble grunnstoffet laget ved at sjøvann ble kokt inn. Saltet som ble felt ut ble fjernet, og det vandige resten inneholdt brom som så ble behandlet med svovelsyre. Bromidionene ble med det oksidert og bromgass var resultatet. En mye mer effektiv metode ble utviklet i 1889.

Mannen som oppfant den nye metoden som var basert på bruken av et oksidasjonsmiddel (klorgass) het Herbert Henry Dow. Han gikk etter en tid over til å bruke en ren elektrokjemisk teknikk, og var generelt en meget innovativ kjemiker. Han startet i 1897, The Dow Chemical Company, som fortsatt i dag er en av de virkelig store blant verdens kjemiske industri.

Mens vanlig saltvann inneholder 0,006 % Br-, er innholdet i Dødehavet 100 ganger så stort. Israel er derfor en stor produsent av brom. Andre store produsentland er USA og Storbritania. Det produseres rundt 300 000 tonn årlig.

Forekomst

Brom ble lenge utvunnet fra naturlig forekommende saltlake. Noen slike forekomster kan inneholde opp til 0,2 % brom.

Senere har det blitt utviklet metoder som gjør at brom utvinnes fra sjøvann. Det er derfor ingen fare for at brom skal bli en mangelvare. De store verdenshavene inneholder mer enn 1 000 000 000 000 tonn brom.

Det viktigste bromholdige mineralet er bromargyritt, AgBr, som ble oppdaget i 1841.