82 Pb Bly
Atommasse:
207,2
Fase (ved 25 °C):
Fast
Smeltepunkt:
327 °C / 600 K
Kokepunkt:
1749 °C / 2022 K
Vis flere fakta
Gruppe:
14
Periode:
6
Blokk:
p
Elektronkonfigurasjon:
[Xe]6s<sup>2</sup>4f<sup>14</sup>5d<sup>10</sup>6p<sup>2</sup>
Elektronegativitet:
2,10
Tetthet (ved 25 °C):
11,35 g/cm³
Vis færre fakta
Foto: Øystein Foss, UiO

Bly

Bly er et mykt metall som er lett å forme. Du kan til og med skjære det med kniv eller ripe i det med neglen. Til gjengjeld er det ikke så sterkt og går lett i stykker. Bly har høy tetthet, og derfor kan det brukes som beskyttelse mot radioaktiv stråling. Bly er skadelig både for mennesker og miljøet, og man prøver derfor å erstatte bly med andre stoffer der det er mulig.

Anvendelser

Inneholder ikke bly.
Foto: Grethe Wibetoe, KI, UiO.

En av de tidligste kjente bruksområdene av bly er som fargepigment. Flere blymineraler og blysalter har vært benyttet gjennom tidene i blant annet maling, til farging av tekstiler og i kosmetikk. Forskjellige blysalter kan benyttes for å få hvit, svart, gul, rød og oransje farge. De fleste blyfargene har stor dekkevne, men er som alle blysalter giftige. For eksempel er blyhvitt, et basisk blykarbonat, mye anvendt som fargestoff i maling. Produksjon og bruk av blyholdig maling er nå regulert i forskrifter i Norge.

Bly er lett å støpe da smeltepunktet er lavt. Det danner også lett legeringer med andre metaller. For å gjøre blyet noe hardere tilsettes ofte litt antimon eller arsen. Bly i bilakkumulatorer er legert med ca.10 % antimon. Loddetinn er en legering med tinn og bly. Det brukes blant annet til lodding av elektriske komponenter.

Bly korroderer meget langsomt i syrer som danner tungt løselige blysalter, som for eksempel saltsyre og svovelsyre. Beholdere av bly kan derfor benyttes til oppbevaring av noen aggressive væsker. Den eldste prosessen for framstilling av svovelsyre går under navnet blykammerprosessen da framstillingen foregår i store blykar. Denne prosessen er nå for det meste avløst av andre prosesser.

Blyakkumulator.
Foto: Camilla Kongshaug KI, UiO.

 

I tillegg til de nevnte anvendelser har bly og dens forbindelser vært benyttet til en rekke formål som for eksempel, prosjektiler, hagl, lodd, søkker til fiskeredskap, vannrør, støpegods, trykkplater (i trykkerier), batterier, akkumulatorer og til blykapper for beskyttelse av kabler. Bly i form av tetraetylbly ble tidligere tilsatt i bensinen for å få en bedre forbrenning, og bly(II)azid (Pb(N3) 2) brukes som initialsprengstoff i fenghetter. Metallet har vært benyttet til taktekke på kirker og store bygninger. Det kan nevnes at Enebakk kirke i Akershus fikk blytekking en gang på 1500 tallet (den har et annet tak i dag). Blyoksid er en bestanddel av krystall og blyglass som gjerne benyttes i finere glass, til pryd- og kunstgjenstander og optiske glass. Såkalt helkrystall skal inneholde minst 24 % blyoksid, mens tungt blykrystall inneholder hele 30,5 % blyoksid.

Da bly og dens forbindelser er svært giftige er mye av den tidligere bruken faset ut eller redusert. I dag benyttes bly hovedsakelig til bilbatterier og til skjermig av røntgen og radioaktiv stråling. Personalet som benytter røntgenapparatur beskytter seg med blyplater eller blyforkler. Atomreaktorer er innkapslet i bly, og små radioaktive kilder oppbevares og transporteres i beholdere med bly i veggene.

I kroppen

Bly har ingen biologisk funksjon i kroppen. Bly og mange av dens forbindelser er derimot meget giftige. Bly kan komme inn i kroppen ved innånding av blyholdig støv eller damp eller via mat og drikke som inneholder bly. Gjennom livet akkumuleres bly i kroppen, og det antas at et voksent menneske inneholder ca.120 mg. Bly bindes sterkt til de røde blodcellene og transporteres med blodet til de forskjellige organene. En stor del av blyet i organismen finnes avleiret i bensubstansen uten at det fører til skadevirking, men under visse forhold kan blyet gå over i blodet igjen med fare for blyforgiftning.

Bly kan hemme mange enzymer og forårsake giftvirkninger i forskjellige organer. De mest kritiske organene er beinmargen og nervesystemet.

Symptomer ved en mild grad av forgiftning er alminnelige plager som tretthet, hodepine, magesmerter og forstoppelse. Ved alvorlig blyforgiftning forekommer lammelser, meget sterke magesmerter, blodmangel og symptomer på hjerneskade. Foster og barn er spesielt utsatt for hjerneskade forårsaket av blyforgiftning.

Navn

Oltidens symbol for bly.

Bly er blant de syv metallene som var kjent i oldtiden. Hver av de syv metallene ble assosiert med et av de syv himmellegemene man også kjente til. Antagelig fordi bly er et tungt metall ble dette metallet knyttet til Saturn. Denne planeten, som var lengst vekk fra solen, så ut til å bevege seg sakte (som et tungt legeme). Det samme symbolet ble benyttet både for metallet bly og for planeten Saturn (se illustrasjonen over). Det kjemiske symbolet for bly, Pb, stammer fra det latinske navnet plumbum. Navnet bly henspeiler til metallets utseende og har bakgrunn i det indoeuropeiske ordet bhlei som betyr skinne.

Historie

Bly har vært kjent og benyttet i mer enn 6000 år. Det finnes mange steder på kloden, det er lett å utvinne og lett å bearbeide. Bly var kjent i Egypt tidligere enn 3400 f. Kr. De gamle egypterne benyttet bly blant annet som pigment og for å støpe små figurer. I egyptiske graver fra det 2. årtusen f. Kr. er det funnet kosmetikk som inneholder forskjellige blymineraler. Bly er omtalt i det gamle testamentet (fra Israels utvandring fra Egypt).

Grekerne utvant store mengder bly som et biprodukt til sølv i årene fra 650 til 350 f. Kr. fra forekomster i Laurion på Attika, på Kypros og Rhodos. Romerne var den første sivilisasjonen som tok i bruk bly i stor skala. Blyet kom hovedsakelig fra gruver i Spania og Storbritania. De benyttet det blant annet til vannrør, bestikk, mynter og som hvitt pigment til maling. Bly ble også benyttet som rødt pigment til innendørs dekorasjoner. Romerne benyttet blyacetat som også kalles blysukker, et hvitt stoff med søt smak, som søtningsstoff i vinen. Noen mener at dette var årsaken til demens hos flere av romerrikets keisere og også det lave fødselstallet blant romerne på den tiden.

I perioden 700-1200 e. Kr. fikk blyproduksjonene et stort oppsving i Europa pga at en rekke bly-sølvgruver ble tatt i bruk forskjellige steder i Tyskland.

Forekomst

Galenitt, PbS, fra Kongsberg.
Foto: Per Aas, Naturhistorisk museum, UiO.

Blyinnholdet i jordskorpen er ca 10 ppm. Det forekommer sjeldent i gedigen form, men i forskjellige blymineraler, det viktigste er blysulfidet galenitt (blyglans). Flere steder på kloden finnes det driverdige forekomster av bly. De viktigste produksjonslandene er USA, Russland, Austraila og Kanada.

Naturlig bly består av fire isotoper med følgende relative forekomst: 1,4 % 204Pb, 25,2 % 206Pb, 21,7 % 207Pb og 51,7 % 208Pb. Isotopene 206Pb, 207Pb og 208Pb er alle stabile sluttprodukter fra desintegrering av naturlig forekommende tunge radioaktive isotoper, hhv 238U (uranserien), 235U (actiniumserien) og 232Th (thoriumserien). Ved å sammenligne forholdet mellom isotoper av modermetallet med isotoper av sluttproduktet er det mulig, under gitte betingelser, å estimere alderen til bergarter. For eksempel er måling av forholdet mellom uran- og blyisotoper en mye benyttet dateringsmetode blant geologer.

Framstilling av bly fra galenitt kan gjøres ved først å varme malmen i luft (røste) for dannelse av blyoksid og deretter redusere oksidet med karbon til metall. For å fjerne forurensninger fra andre metaller (for eksempel kobber, sølv og antimon) som finnes i utgangsmalmen raffineres det dannede blyet i flere trinn.

Forekomster i Norge

Det viktigste mineralet er galenitt, PbS. Det har vært produsert fra flere av våre komplekse kismalmer, som Bleikvassli og Mofjellet, sammen med sfaleritt (sinkblende) og chalcopyritt (svovelkis). Det har også vært drift på blyglans i Oslofeltets kontaktforekomster, for eksempel på Grua og Konnerud. Her er galenitten sølvførende, og dette er hovedårsaken til at disse små forekomstene har vært drevet. Rene forekomster av galenitt finnes i vidt utstrakte sandsteinslag langs kanten av den skandinaviske fjellkjeden. De rikeste funnene er gjort på svensk side (med Laisvall i Norbotten som Europas største blygruve). Ingen av de norske forekomstene er drivverdige i dag.

Kjemien

Bly er i utgangspunktet ganske lyst med blåhvit glans, men overflaten er ofte dekket av et matt, grått lag med blyoksid. Bly oksideres lett i fuktig luft, men oksidbelegget som dannes hindrer videre oksidasjon. Metallet korroderer lite i helt tørr luft og i luftfritt vann og meget langsomt i syrer som danner tungt løselige blysalter, som for eksempel saltsyre og svovelsyre. Bly løses imidlertid i salpetersyre, i eddiksyre (i nærvær av oksygen), og metallet angripes også av sterke baser.

Bly har lavt smeltepunkt til metall å være, smeltepunktet er 327

Bly i kjemiske forbindelser kan være 2-verdig eller 4-verdig. De toverdige forbindelsene er mest stabile. Bly danner tre oksider: PbO, Pb3O4 og PbO2. PbO2 er et kraftig oksidasjonsmiddel, en egenskap som benyttes i blyakkumulatoren.